«Ikke la deg forherde»
I september 1997 oppdaget to barn som lekte i forgården til teatret i Jena en koffert med et hakekors på. De trodde at det var en rekvisitt som noen hadde glemt igjen og leverte den til teatret. Da noen åpnet den dagen etter, ble de sjokkert over å oppdage at kofferten inneholdt en fungerende bombe, med 10 gram TNT, selv om det manglet batteri i detonatoren.
Bomben var en advarsel, som var plassert der av Jena NSU (Nationalsozialistische Untergrund), før de året etter gikk under jorda og begikk en serie drap på personer med innvandrerbakgrunn, som sjokkertehele Tyskland. Denne historien har jeg hentet fraboka Volkstheater av forfatter og journalist Peter Laudenbach, som har gjort grundig research på omkring 100 høyreekstremistiske angrep, på festivalarrangører, regissører, bloggere og gallerister, som ble utførtmellom 2016 og 2021. Han analyserer mønstrene i den høyrepopulistiske kulturkrigensåvel som fremveksten av truende allianser, som begynnende med AfDs uttalelser i delstats-parlamentene, har ført og fortsetter å føre til markeringer av fiendebilder og intimiderende oppførsel fra høyreekstremister utenfor parlamentene. Kartleggingen av kulturkampen til den nye høyresiden tydeliggjør at AfDs valgsuksess i de nye delstatene ikke bare vil påvirke kulturpolitikken, men at den allerede har gjort det. Det faktum at koffertbomben ble plassert foran teatret i Jena, treffer meg også direkte fordi jeg vokste opp i Jena, og så mine første forestillinger der, før jeg senere kom tilbake som scenetekniker i forbindelse med gjestespill fra Theater Rudolstadt. Jeg har viet en stor del av mitt yrkesliv til noe det bare skulle et batteri til for å sprenge i luften.
I 1989 gikk det et støt gjennom Tyskland og
Øst-Europa, da fløyelsrevolusjonene veltet
den europeiske etterkrigsordenen over nat-
ta. Mens årene gikk, forble endringene ensi-
dige. I altfor stor grad ble endringene etter
1989, de andres oppgave, de fra Øst-Tysk-
land, fra Øst-Europa, eller i resten av verden.
Forbundsrepublikken gjorde det godt.
Dagens unge politikergenerasjon har
vokst opp med en følelse av historisk kon-
tinuitet. Den gamle Forbundsrepublikken,
som de opplevde i sin ungdom, ble grunn-
lagt som et demokratisk svar på fascismen
og erfaringene fra Weimarrepublikken, og
utviklet seg, på tross av ulike kriser, til et
stabilt samfunn med liberale verdier og sterk
økonomi. Dens selvtillit og selvbilde har aldri
blitt rokket ved av noe av det som skjedde i
de nye delstatene, for eksempel. Bestemoren
min, som er fra Sonneberg, levde i fire for-
skjellige tyske stater – noe som må virke helt
bisart for en som er født i Hannover i 1980.
For den unge generasjonens vesttyske
politikere, er det eneste som har kastet skygge
over bestandigheten av et sosoio-økonomisk
kontinuum, de sotete skyene fra forurens-
ningen og utryddelse av arter. Her fungerte
De grønne som korrektiv. I denne generasjo-
nen fins det en misjonerende holdning som
blir tatt for gitt og som springer ut av følelsen
av overlegenheten til deres samfunnsmodell.
I hele Europa har det politiske land-
skapet vært i endring, men i de demokratiske
folkepartiene i Forbundsrepublikken var det
lite som forandret seg. Da De Grønne kom
på banen ble de oppfattet som en trussel
mot systemet. Som om «hippiene» ønsket å
ødelegge Tyskland. Da Die Linke dukket opp
på den politiske scenen, ble de hånlig møtt
som overlevninger fra diktaturet i DDR. Og da
tyske EU-skeptikere, økonomisk konservati-
ve og Nato-motstandere grunnla AfD, sto det
for Hitlers tilbakekomst fra begynnelsen av.
Jan N. Lorenzens dokumentarfilm Wir wa-
ren in der Af D – Aussteiger berichten (2024)
kaster et kjølig blikk på denne utviklingen.
Og nå har partiet en oppslutning på
32,8 prosent i Thüringen, 30,6 prosent i Sa-
chsen og 29,2 prosent i Brandenburg. Hva er
på ferde i Øst? Det som kjennetegner og har
preget AfD politisk, har utspring i Vest-Tysk-
land, og har en også vesttysk historie, fra
«rekrutteringsstoppen» mot fremmedarbei-
dere etter oljekrisen i 1973, til det innvand-
ringsparanoide «Heidelberg-manifestet» til
tyske professorer i 1981 og Thilo Sarrazins
kontroversielle forslag om en ny sosial- og
befolkningspolitikk i boken Deutschland
schafft sich ab (2011), som utkom to år før
stiftelsen av AfD.
Selv om AfD skulle bli holdt utenfor
delstatsregjeringene i Thüringen og Sach-
sen, vil det øve politisk innflytelse på de an-
dre partiene. Det vil fortsette å bombardere
uønskede kulturarbeidere med parlamenta-
riske utredninger og fortsette med å flytte
«grensene for hva som kan sies», slik de har
gjort det i årevis, lengre og lengre over i soner
av respektløshet og retorisk og politisk eska-
lering som endrer standarden for hva som er
sivilisert og normalt. Det er ikke lenger nok
å riste på hodet.
Bak Björn Höcke, den ledende kandidaten
i Thüringen og representant for den mest
ekstreme høyrefløyen i AfD, står det en spin-
doktor. Han heter Götz Kubitschek, og som
høyreekstrem publisist spiller han omtrent
samme rolle for Björn Höcke som Steve
Bannon spilte som høyreekstrem ideolog og
publisist for Donald Trump. Den grusomme
sannheten ved valget i Thüringen og Sachsen
er at Björn Höckes AfD har en plan. Under
valgkampen definerte deres motstandere
seg først og fremst som anti-AfD, men hva er
deres egen visjon?
«Når folk lengter etter et alternativ»,
sier filosofen Lea Ypi, «vender de seg van-
ligvis dit hvor det fins. For øyeblikket er det
bare høyresiden som formulerer en radikal
systemkritikk og kommer med løfter om en
annen fremtid. Venstresiden har hittil mis-
lykkes i å gjøre det. Til dels forsvarer den
status quo. Som om det vi har, er til det beste
for alle.»
Grunnleggelsen av De grønne har gjort
partiprogrammene til SPD og CDU «grønne-
re». AfD forsterker vår tids konfliktuelle
tendens, oppløsningen av «objektive sann-
heter», og gir oss mer frykt og kaos igjen.
Partiet antyder at det tilsynelatende bare
er sterke ledere fra deres egne rekker og en
homogen folkemasse som kan redde oss fra
undergangen.
I dokumentarfilmen Rechts. Deutsch.
Radikal kom den kjente tv-reporteren Thi-
lo Mischke frem til en slik konklusjon. AfDs
konfliktuelle politikk er opptakten og bak-
grunnsmusikken til en nasjonalt orientert
kulturrevolusjon, og i enden av den står slut-
ten på demokratiet slik vi kjenner det.
«Tyskland først»-propagandaen som spres
gjennom AfDs politikk, ligger farlig nær
Zeitwende-politikken og dens kulturpolitis-
ke konsekvenser, slik disse hintes til i bud-
sjettforslaget. Det legger også tydelig vekt
på nasjonale prioriteringer. Den nasjonale
film-og spillstøtten skal styrkes, et nasjonalt
«fyrtårn» som Stiftung Preussischer Kultur-
besitz (Den preussiske kulturarvstiftelsen)
økes med 17 millioner euro, mens Det føde-
rale kulturfondet skal halveres og den stat-
lige støtten til Forbundet av frie kulturhus
(dvs. programmerende scener for fri scene-
kunst, overs. anm.) skal kuttes fullstendig.
Det samlede budsjettet til UD skal
kuttes med én milliard, med fokus på bespa-
relser innen humanitær bistand og stabili-
sering. Dette inkluderer sletting av rundt 60
millioner euro på kultur- og sosialpolitiske
budsjettet til UD. Dette har allerede ført til
drastiske kutt i føderale tyske mellomledds-
organisasjoner som DAAD (Deutscher Aka-
demischer Austauschdienst) og Goethe-
instituttet og har allerede forårsaket en før-
ste bølge av instituttnedleggelser og regiona-
le reformer.
Delstaten Berlin har vedtatt innstram-
minger i kulturbudsjettet på 130 millioner
euro, en reduksjon på 12 prosent, som først
og fremst truer eksistensen til de uavhengige
sceneinstitusjonene. På føderalt nivå forut-
setter den foreløpige budsjettplanleggingen
for tiden et kutt på 40 prosent i kulturbud-
sjettet, mens donasjonene til den utenland-
ske kringkasteren Deutsche Welle ble bety-
delig økt i forbindelse med epokeskiftet.
Logikken i regjeringens «epokeskifte»
proklamerer ikke bare en geopolitisk «sys-
temrivalisering» mellom den vestlige verden
og Kina og Russland, men resonnerer også
med en innenrikspolitisk utfordring der kon-
stitusjonelt orienterte aktører konfronteres
av nye kulturnasjonalister, med AfD i front.
Til de nye budsjettforslagene kan jeg se for
meg at AfD puster «bravo». De truende kut-
tene i den føderale kulturstøtten vil ramme
nettopp de områdene av kulturen som for ti-
den gir energi, skaper nettverk og utfordrer
det nasjonale kulturlivet med alternative
perspektiver i form av festivaler og nyska-
pende initiativ, og som står i opposisjon til
den diffuse «nasjonale kulturen» som AfD
ønsker å fremme.
Hvorfor er det dem vi tar knekken på?
Hvorfor truer vi internasjonale plattformer
som HAU (Hebbel am Ufer) i Berlin, FFT i
Düsseldorf eller Moussonturm i Frankfurt,
som har stått for de mest innovative impul-
sene i teatret de siste tiårene? Uten disse
arenaene ville ikke arbeidet til Rimini Pro-
tokoll, Gob Squad eller Florentina Holzinger,
for å nevne noen, vært mulig. Det europeis-
ke kunstsenteret i Hellerau i Sachsen, som
gjør et uendelig viktig kulturarbeid både i og
utenfor regionen, har vært utsatt for fiendt-
lighet fra AfD i lengre tid.
Har endring blitt for utmattende? Har
arenaer for åpne, kontroversielle eksterne
debatter, slik som bokmessen i Frankfurt,
Berlinalen eller documenta blitt for kon-
sensusbrytende til å fortsette å nyte godt av
statens beskyttende hånd? Et budsjettkutt
på 600 000 euro, som i tilfellet med Mous-
sonturm, der Rainer Werner Fassbinder
satte opp stykkene sine, kan ikke kompen-
seres med kostnadsbesparende tiltak og er
et skremmende signal til dagens fassbindere.
Hva er det som har gjort disse stedene, som
er så viktige for kulturell fornyelse og forand-
ring, så upopulære blant dagens politikere?
Og hva vil dette bety for akademia? I et essay
om hvordan Gazakonflikten i dag diskuteres
i Tyskland, pekte sosiologen Teresa Koloma
Beck på en diskursiv eskalering som på kul-
tur- og vitenskapsfeltet nesten utelukkende
dreier seg om hvem som har lov til å si hva
under hvilke betingelser, hvem som i det hele
tatt får delta i diskursen, og hvem som blir
ekskludert fra den. Og saken i seg selv?
I samfunn som oppfatter seg selv som
demokratiske og åpne, kan beskyldningen
om antisemittisme i dag ramme hvem som
helst, og slik blir genuine erfaringer skjøvet
ut av fellesskapet. Det erstattes av et nytt po-
sisjoneringspress, og debatten blir mer po-
larisert, slik at all energi rettes mot å bevare
ens egen legitimitet. Hvis man vil forstå noe
av det kulturelle skiftet vi er inne i, hjelper
det å følge med på denne debatten og ten-
densen til å gjøre den sosiale og samfunns-
messige dimensjonen av denne politiske
diskusjonen til et minefelt for tilsynelaten-
de «desperadoer». Det umiskjennelig nye er
at konflikten ikke bare utspiller seg i Midt-
østen, men her, i vårt eget land.
Ingen vil høre det, men AfD har allere-
de nådd kulturpolitikken. De har lagt frem
det første utkastet til en anti-BDS-resolusjon
for Forbundsdagen. Ingenting beskytter den
nye høyresiden mer effektivt enn den pro-
klamerte lojaliteten til Israel. La oss derfor
ikke spørre hva valget i Thüringen, Sachsen
og Brandenburg kommer til å bety for kul-
turpolitikken, men hva deres konfliktuelle
instinkt allerede har rotet til så langt.
Hvorfor er en «Tyskland først»-kultur-
politikk allerede på vei, slik det fremgår av
det foreliggende budsjettforslaget? AfD har
ikke engang kommet til makten, men er al-
lerede mektige på grunn av presset i retning
av nasjonale og identitetsorienterte kultur-
politiske beslutninger.
DDR gikk under på grunn av «business
as usual». Er det det som truer oss i dag? Som
en «business as usual»-holdning tilAfD, som
gjør et hvert annet spørsmål om hva vi øn-
sker å forplikte oss til overflødig? Den eneste
reelle reformpolitikken, etter Willy Brandt
og Gerhard Schröder, sammen med De grøn-
nes konsept om en bærekraftig omorganise-
ring av vårt økonomiske system, kom i 2022
innenfor trafikklyskoalisjonen. De lekkede
tekstmeldingene fra Springer-forleggeren
Matthias Döpfner1 viser tydelig hvilken mot-
stand denne ideen utløste.
Tyskland har lenge vært rikt nok til at ingen-
ting måtte endret seg, og til at enhver krise
har blitt løst med penger. Men pengene er
borte. BRICS-landene bretter opp erme-
ne, og Asia smiler. Pengene som den gamle
Forbundsrepublikken bare kunne «fortset-
te som før» med, i håp om at tidligere Øst
ville forandre seg til det bedre ved hjelp av
økonomiske hestekurer, har blitt knappere
i krigstid.
Husene i Jena og Weimar er vakre, og
de nye motorveiene har bedre asfalt. Men det
er ingen som snakker om at husene i bykjer-
nene fra Bautzen til Kühlungsborn nå hoved-
sakelig tilhører vesttyskere. Landskapene
blomstrer, særlig i områder som er drastisk
avfolket etter at to millioner mennesker har
forlatt dem etter gjenforeningen. I Sachsen
er det nettopp i regioner med tidligere gruve-
industri, i de tynt befolkede områdene og i
grenseområdene mot Polen at AfD har hatt
størst fremgang. Det høyrepopulistiske par-
tiet blomstrer der hvor landsbygda lider.
Vi trenger et nytt mot for å aksepte-
re dette usigelige, dette andre synet på his-
toriens gang i landet slik det er blitt. Det er
en tragedie at AfD, av alle partier, og Sahra
Wagenknecht-alliansen gjør krav på det for
seg selv. Det hjelper ikke med «business as
usual». Den uuttalte «enhetsfronten» mot
AfD har på en bisarr måte gjort AfD sterkere,
så lenge denne enhetsfronten ikke har ut-
viklet en alternativ idé om samfunnet.
Å bevare det felles huset, må ikke
innebære en svekkelse av pluralistiske syns-
punkter og deres plass i budsjettforslaget,
selv om de ofte også er trouble makers. De-
mokratiet lever av uenighet. Frykten for
harde kontroverser, som er iboende for alle
drama, må ikke bli et kulturpolitisk argu-
ment for å trekke støtten tilbake. Fordi te-
atre er steder der konflikter utkjempes på
en eksemplarisk måte ved at de forskjellige
perspektivene og motivene ikke reduseres, er
det der de eksplosive koffertene med hake-
kors på ble plassert av NSU. Dette fordi de
identitære aktivistene ønsker å sprenge ide-
en om at samfunnet vårt er basert på åpen
forhandling av konflikter.
Ja, pengene som kunne blitt brukt på
å moderere raseriet blir knappere. De lekke-
de tekstmeldingene fra Matthias Döpfner i
begynnelsen av regjeringskoalisjonen fore-
grep det som vil drive Forbundsrepublikken
fra 2021 videre. Motstand mot reell endring,
mot en faktisk endring i politikken, i håp om
at en valgt reformregjering kan bli splittet
av sin reformresistente partner, og deretter
sprengt, og det foraktede gamle øst holdes
under vann som en ekkel byrde. Vi må drøm-
me om en annen fremtid, i øst og vest.
For til slutt å nærme meg spørsmålet om
hvilken innvirkning valget vil få på den
fremtidige kulturpolitikken, tenker jeg først
og fremst på internasjonale oppfordringer til
boikott av Forbundsrepublikken, som «Strike
Germany» eller «Ravers for Palestine», som
er uten sidestykke i landets historie. For-
bundsrepublikken var internasjonalt godt
likt, men er plutselig blitt et kulturelt no-go-
land for mange intellektuelle og kunstnere.
Leserne av New York Times rister på hodet
over den innenrikspolitiske utviklingen. Nå
er det vi som er problemlandet. Og dette i
en tid da en utenriksminister og en kultur-
og medieminister fra De grønne sitter ved
makten.
De siste årene har jeg underskrevet
opprop til fordel for kulturaktører i utlandet
som har blitt truet av høyrenasjonalistiske
politikere. I Ungarn, Polen, Nederland, og nå
senest i Slovakia og Nord-Makedonia, har det
vært mulig å observere hva man står overfor
når departementer og domstoler besettes og
reguleres av høyrepopulister, lederstillinger
i kulturorganisasjoner og statlige medier
byttes ut, støtteordninger for uavhengige
kulturprodusenter avvikles og en ny iden-
titetspolitikk basert på opprinnelse, språk,
nasjon og religion etableres.
Boken til Peter Laudenbachs beskri-
ver i detalj hvordan dette har foregått i mer
enn et tiår, men det finnes også en beve-
gelse – «Die Vielen», de mange – som mot-
setter seg dette. De manges «enhetsfront»
mot AfDs deltakelse i delstatsparlamentene
holder fortsatt stand, og i Thüringen er det
dannet mindretallsregjeringer i stedet for å
rive brannmuren til Höcke-fraksjonen. Men
steinene i muren blir varmere og varme-
re. Vi må møte AfDs målbevisste kulturkrig
med mer enn den tapre gleden ved å forbli
fargerik. «Ikke la deg forherde i disse harde
tider», sang systemsprengeren Wolf Bier-
mann. Flertallet i de nye delstatene stemte
på demokratiske partier.
Fotnote
1 Mathias Döpfner er journalist,
kunstsamler, administrerende direktør
og forlagsdirektør i Springer Group,
som inkluderer avisene Bild og Die Welt.
I april 2023 publiserte ukeavisen Die Zeit
private tekstmeldinger fra Mathias Döpfner
der han ba om mediestøtte til FDP for å
sprenge «trafikklyskoalisjonen» innenfra,
slik det skjedde i november 2025.
I tillegg kom han gjentatte ganger med
nedsettende kommentarer om østtyske
statsborgere i disse tekstmeldingene.
«Ossiene er enten kommunister eller
fascister. De gjør ikke noe i mellom.
Motbydelig.» står det, blant annet. T.O.
Oversatt fra tysk av
Therese Bjørneboe