Verket som passasje. Om verdenspremieren til DAU-prosjektettil Ilija Khrzhanovskij.

Av Thomas Oberender

vordan skal man presentere et verk, som i det øyeblikket det ble offentliggjort besto av 13 kinofilmer, som likevel bare fremstiller en fasett av et totalkunstverk som er knyttet til en treårig installasjon i en kunstnerisk Gated Community i utkanten av (den ukrainske byen, red. anm.) Kharkiv, så vel som utviklin- gen av en internettportal og en egen publika- sjons- og merchandiseserie?

Oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe

Fra starten av var dau-prosjektet til Ilija Khrzhanovskiij en spesiell form for sosialt ek- speriment, hvis «avfallsprodukter» omfatter700 timers filmopptak. Kharkiv var et eksperi- mentsamfunn, hvor medlemmene levde under sovjetiske forhold i tidsrommet 1938 til 1968, og disse var og er berømte matematikere, teo- loger og kunstnere, som på samme måte som arbeiderne, vaktpersonalet og gatefeierne, lev- de, forsket og praktiserte sine yrker sammen her på dette stedet. Dette gjorde de gjennom en kollektiv tidsreise, i en nitid avbildning av tre tiårs sovjetiske historie – fra den store ter- roren til verdenskrigen og tøværet.

Opprinnelig ville den russiske regissøren Ilja Khrzhanovskij lage en film om den russiske fysikeren Lev Landau (også kalt dau), Sov- jetunionens eneste Nobelprisvinner, etter en dreiebok av forfatteren og dramatikeren Vladimir Sorokin. For dette prosjektet lot han bygge et vitenskapelig «institutt», som skulle tilsvare det instituttet der Landau had- de jobbet. For de opptil firehundre, castede «beboerne» og de internasjonale gjestestjer- nene, ble filmsettet et rom på grensen mellom sosial virkelighet og estetisk fiksjon. Allerede tidlig ble filmopptakene fritt improvisert ut fra situasjoner beboerne og regissøren skap- te i et imponerende filmsett på størrelse med to fotballbaner. Under opptakene, som ble gjort mellom 2008 og 2011, benyttet kamera- mannen Jürgen Jürges seg bare av et 36-mm- kamera, og filmet alt som skjedde foran øy- nene på ham, uten å gjenta ett eneste opptak.

Denne sosialeksperimentelle bak- grunnen er viktig i forhold til verdenspremi- eren i Paris på begynnelsen av 2019, fordi det heller ikke her bare skulle vises en serie filmer, men også, i midten av den franske hovedstaden, oppstå en egen sone, som man ikke trådte inn i på samme måte som på et teater eller kino, men som et annet land. Av den grunn ble det heller ikke solgt billetter, men utdelt visum til besøkerne.

Slik det allerede hadde oppstått en egen ver- den bak muren rundt innspillingsområdet – med egne regler, et språk som var typisk for hver av de sovjetiske epokene, egne aviser, ra- dioprogram og forskningsvirksomhet –, skulle dette skje i Paris; og i de to bygningene til Théâtre de la Ville og Théâtre du Chatelet, så vel som utpostene i Centre Pompidou, lyktes det, om enn i et mindre omfang enn planlagt. Selv om det bare var venner av kunstnerne som hadde adgang på åpningsdagen, instal- lasjonen fortsatt var under arbeid, og Théâtre du Chatelet var lukket for publikum i borti- mot en uke, ble det likevel dag for dag mulig å oppleve mer av det planlagte programmet: Konserter, dau-filmene, foredrag av interna- sjonale vitenskapsmenn, sjamanistiske ses- sions, kunstneriske bidrag av Brian Eno, Teo- dor Currentzis eller Sasha Waltz. Man befant seg i en kunstnerisk felles-environment som lot til å være senket ned i en dunkel atmosfæ- re, omringet av vaktfolk, som var fremmed- artet som et sektliknende regime, men som samtidig presenterte livsforhold og kunstverk preget av stor intensitet og intelligens.

(…)