«Slag uten krig»

Thomas Oberender

Uroppføringen av Blackout på Theater Discounter i Berlin ble annonsert som en «Infotainment om krig og spill i cyberspace». Det er et stykke om konflikter som hybridiseres i det digitale rom, hvis aktører for det meste er usynlige, men likevel driver en form for global proto-krig, som fra tid til annen fører til reelle blackouts.

Det annonserte formatet kan henspille på tv, influensere ellerYoutube, og er i likhet med de fleste stykkene til internil basert på dokumenter og faktiske hendelser som de over lang tid har gjort research på over internett. Og nettopp der kan man også se live- strømmingen, som er utviklet som en online-versjon, med en egen dramaturgi, parallelt med stykket.

Til samme formål har kollektivet GUT Holz Strahl bygget en blanding av tv-studio og messe-stand-sceno- grafi. Utøverne Christopher Hotti Böhm, Marina Dessau og Arne Vogelgesang beveger seg mellom info-stander og projeksjonsskjermer, fulgt av en live-operatør som styrer en drone og en liten kamerarobot på fire hjul, foran publikum i forkant av billedskjermene.

Stykkets tema er, som i alle infotainment-show, uhyggelig: Overskriften Blackout, skaper forventninger om katastrofer, farer eller sterke, undertrykte følelser. For ti år siden, skrev Marc Elsberg en bestselgerroman om avgrunnene som lurer i mørket fra en blackout. Inn i denne skjulte verdenen begir internil seg i sin nye produksjon. Der undersøker de ikke så mye blackout som en tilstand i seg selv, som de foruroligende spørsmålene som fører fram til den.

Privat blackout

Kvelden starter med en mono- log der Marina Dessau erindrer en klubbnatt, hvor hun etter litt ecstasy, ble hensatt i en euforisk rus, før hun neste morgen ble konfrontert med utenfra-persepsjonen til sin nyktre kjæreste. I noen korte øyeblikk var hun berøvet sitt «jeg» – hvem var hun da? Fra en privat opplevelse av blackout, fører forestillingens research-reise til de skjulte hacker-krigene på internett, som angriper datasystemer og infra- strukturer med virus og trojanere, uten at disse permanente angrepene noen gang virkelig blir synlige, med mindre det inntreffer større blackouts slik som i Mumbai eller på Manhattan.

Til å begynne med, omtaler Arne Vogelgesang stykket som en «plattform». Det inneholder forskjellige moduler med titler som «Crouching Panda», «Balances of Hacking» eller «Modul of Cyber Games». De leder til slagmarkene for internasjonale konflikter, som ikke eskalerer til formelle kriger, fordi partene som regel er atom- makter, hvis troll-hærer og hacker- brigader er involvert i uavbrutte kamper uten krig. Forestillingen demonstrerer dette gjennom filmklipp og foredrag i en retts- medisinsk arkitekturstil, basert på luftfotos og cyber-identitet-lekkasjer fra den store kampen uten krig i cyperspace. 

• Fortsett å lese

  • Men i det performerne leker med droner og vaskemaskiner, blir de usynlige aktørene, ormene og digitale virusene i disse virtuelle konfliktene, gjort tilstedeværende. Funksjonen til Stuxnet-trojanerne, som ødela sentrifugene til et iransk utvinningsanlegg for uran, blir f.eks. demonstrert i en eksperimentell set up, hvor Marina Dessau slår heftigere og heftigere på vaske- tromlene til de gamle maskinene og forvandler dem til skrot. Slik responderer stykket også på
    vår frykt, som sårbare bio-kropper, stilt overfor de immaterielle kreftene som opererer i den globale data- sfæren og som utgjør en reell trussel mot sikkerheten i våre offline-liv.

  • Desentraliserer

  • I Blackout, liksom sine tidligere produksjoner, desentraliserer inter- nil live-performerens rolle, altså menneskets. Ved siden av dem opp- trer det også ikke-menneskelige vesen, cyber-personaer, roboter eller moduler med dokumenter fra andre medier. Rommet er tilrettelagt for feedback og er delvis tilgjengelig for publikum, som gis en egen stemme gjennom chatten. Som plattform er Blackout åpen for de forskjelligste narrativer – publikum kan bli del av stykket
    like mye som dokumentene fra internett. Den direkte henvendelsen til publikum i salen eller foran skjermene, minner om formatene til sosiale medier og teatraliteten til moderatorer og influensere. Og fordi cyberkrig er et så alvorlig emne, forsvinner aldri humoren fra forestillingen.

  • Dette hybridteatret minner om Bruno Latours idé om labora- toriet, vitenskapsteatret som på en effektiv måte iscenesetter sine resultater og modeller for publikum, for å tilgjengeliggjøre og populari- sere nye kunnskaper. Blackout er altså på den ene siden en fore- lesningsperformance som inne- holder masse ekspertkunnskap
    om cyberkrig og klassisk hacking. På den andre siden er det en helt ny form for teater hvor regissørene aldri går hjem og publikum ikke lenger ser gjennom en fjerde vegg, fordi live-regien lar «utsiden» slippe inn i stykket. Publikums- chatten styrer kamera-dronen og skaper en aktiv gruppefølelse blant tilskuerne. På premieren til Blackout merker man hvor utfordrende det er å live-navigere alle cuene – for opptak, performance- pauser, chatt-support og info- kommentarer. 

  • Feltarbeid

  • Arne Vogelgesang studerte etnologi i noen semestre for mange år siden, og man kan fortsatt merke det i produksjonene til internil – de er en form for vitenskapelige feltarbeid, drevet av nysgjerrighet overfor avvikende fenomener som ofte agerer mer radikalt innenfor anonymiteten på 4chan enn i den gamle verden. Stykket viser konkrete scener fra grensekonflikte- ne mellom Pakistan, India og Kina, med tilknyttede online-kriger, det analyserer angrepene på Irans atomreaktorer og tar oss med til tv-studioet til computer-journalisten Wolfgang Rudolf, som lærer oss «info-hygiene» for mobiltelefoner – som for eksempel å slette alle ubrukte apper øyeblikkelig og aldri bruke GPS.

  • QAnon

  • Som i tidligere produksjoner, fordyper internil seg i det mediale teatret til nett-samfunnene, for å betrakte «oss» derfra. Forestillingen skaper forbindelser mellom mye som tilsynelatende ikke hører sammen – men som plutselig samler seg i et dypere tilstands- bilde av vår situasjon. Marina Dessaus oppvåkning etter rusnatten forbinder seg i løpet av forestillingen med avdekkingen av en global før- krig i cyperspace og vår ufrivillige nærhet til den. Slik skaper Blackout et Situation Room for tre performe- re, som betrakter og etteraper en slik utvikling.

  • Et øyeblikk virker det som om dette opplysningsstykket om cyberkrigene selv blir utsatt for hacking. Og det minner om Vogelgesangs film This is not a Game, hvor han forfølger alternate reality-spill som QAnon opp til stormingen av Capitol i Washington. Blackout skildrer også vippepunkter mellom hendelser i det digitale rom og den fysiske verden, fra cyberkrig til virkelige blackouts. 

  • Overgangsrom for den digitale tidsalder

  • Det mest oppsiktsvekkende ved internils forestilling er ikke egentlig det stoffet som er valgt ut, men hvordan den konstruerer et unikt overgangsrom. Scenen deres forbinder online- med off-line verdenen, viser kryssreferanser mellom droger og koder, mellom matematisk eleganse og statlig vold, mellom nett-verdenens teater og performernes kropper.

  • Blackout skaper et teater for den digitale tidsalder og avslutter med en klassisk monolog: Plutselig blir det mørkt på scenen; de mange skjermene lyses opp av fyrstikker, før de brenner ut, og Arne Vogelgesang behagelige stemme forteller om storbyer som synker sammen i blackouter og kaos. Selv om dette stykket demonstrerer en annerledes form for samtids- maskin, er dets egentlige anliggende å knytte en forbindelse til virkelige mennesker.

  • «Blackout» Av internil
    Med: Christopher Hutti Böhm, Marina Dessau og Arne Vogelgesang Scenografi: GUT Holz Strahl
    Theater Discounter, 3. desember 2021