Jon Fosse fyller 60, og hedres med Fossefestivalen på Det Norske Teatret.
1) Har du et favorittstykke (av Fosse)? 2) Hva har Fosses dramatikk betydd for deg? 3) Og hvilken betydning har han hatt for teatret /samtidsdramatikken?
Svar fra Thomas Oberender:
1) Mitt favorittstykke er Vinter – det er fullstendig abstrakt og symmetrisk som en fuge av Bach. Det er overraskende, fordi opplevelsen man har av stykket synes å være bestemt av psykologiske øyeblikksstemninger, hvor den bortimot matematiske speilingen av og reverseringen av figurasjonen; karakterenes møte på begynnelsen, er så lite merkbar, at stykkets forløp gir inntrykk av et spill av tilfeldigheter. Matematikken – eller poesien – som ligger gjemt i de fire små episodene, forbinder alle scenene med noe underforliggende, som man aner, men ikke kan sette ord på.
2) Hvert av Fosses stykker har en skandale i sentrum, som virker heftig og forstyrrende, men dens framtredelsesform er som et undersjøisk jordskjelv: Voldsomheten i rystelsene opptrer altså bare i randsonene, i grenseover- skridelsene – voldsomme bølger av følelser og avmakt som treffer breddene og slår inn over land. Men forfatteren viser og ser det fra havets side. Hans skriving virker i mange henseende paradoksal – for menneskene i tekstene tier eller forstummer ikke fordi de ikke har noe å si, men fordi det er for mye å si, og det virker som om de fornemmer at det ikke er uten risiko. For i Fosses verden er selve det å snakke en voldshandling, en invadering av den andres skjørhet, og kanskje sågar «verdensordenen», som hos Fosse går gjennom det paranoide, og fører inn i døden og taushetens verden, men også i de vareste kjærlighetserfaringer, ungdommens magi og trykket fra fattigdommen. Fosse skriver stykker i betydningen Rites de Passage de er overgangsverker. Mens vi har vent oss til at dialog fører til, eller driver handlingen foran seg, er dialogen selve handlingen hos Fosse. Tale er ødeleggelse i Fosses verden. Og tale er samtidig en supplement. Å snakke tilfører noe til den som er til, fordi det sagte, alt som blir sagt, på samme tid blir et faktum.
Den brutale kjernen i alle Fosses stykker, i det minste i fasen før han skapte sine verkdestillater av klassikere fra den vestlige litteraturens kanon, består nettopp i dette halv-språket til figurene hans – deres endeløse partiturer av forstumming, pauser, nye begynnelser, nøling, flosklene de griper til og avbryter. Det har han funnet oppingen andre har gjort det på en liknende måte før ham. I denne hypernøyaktige førnotasjonen av meningsutfoldelse og i den «forstyrrete» talen, må hver skuespiller supplere utsagnene med sine egne gester. På scenen «kompletterer» de altså noe forfatteren har gitt bruddstykker av med sin egen tilstedeværelse. Dette supplementet gjør at Fosses stykker fremstår som så personlige, så lite «spilt» og i så sterk grad blir «gjennomført» foran øynene våre.
3) Som Beckett har Fosse skapt et eget teaterspråk. Med ham har det oppstått en egen sound og en figurenes melankolske væreniverden, som man forbinder med ham og bare med ham. Han har skjenket det tjuende århundrets teater – på basis av teksten – takt, melankoli, ærefrykt for døden og for kjærlighetens gebrekkelighet. For dette har han skapt et eget språk, der galskapen banker på døra, og gitt sine «enkle mennesker» store livsdimensjoner. Egentlig finnes det naturligvis flere Fosser: Dramatikeren som holder seg strengt på det jordiskes grunn, og den andre, som kaster småstein over mot døden og de dødes tilstedeværelse. Han har tatt parti for lonerne – alle stykkene hans kommer fra periferien. Og på scenen går figurene hans et lite stykke over denne randen. I en tid da vi forsøker å dekolonialisere oss fra Vesten, dens ødeleggende rasjonalitet og livsstil, for å finne andre communities med andre sannheter og livspraksiser som er mer aktpågivende overfor naturen og sosiale spørsmål, er Fosse vår sjaman. Hans stykker foreldes ikke. Hvert av dem virker friskt som et bilde av Hertervig, og for meg går de mer eller mindre over i hverandre i erindringen: Draum om hausten går over i Dødsvariasjoner, og det er en vedvarende utfoldelse – ikke av det samme, men hver i stor fart mot livet, slik Fosse lager det. Tekstene hans er et bevis på at fortolkningen, som de gjør mulig, ikke er en tjenesteytelse overfor forfatteren, men en svært individuell reise i en struktur som bærer og forfører en til å gi slipp på seg selv og til å finne livet. I disse gamle titteskapsscenene, med skuespillere, som lærer seg andres ord, hvem ville trodd det.
Thomas Oberender, kunstnerisk leder av Berliner Festspiele. Dramaturg og redaktør for Jon Fosse: Ich will kalt und klar sein, Bochum 2002