«Den eneste revolusjonære klassen»
To utstillinger av Gisèle Vienne har vakt oppsikt i Berlin, skriver Thomas Oberender, som også har sett gjenopptagelsen av Crowd på Sophiensæle.
Oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe
Det er en fortsatt en sjeldenhet at kunstnere som er berømte og anerkjente i teatersammenheng, ikke bare vekker oppsikt i billedkunstverdenen, men også blir presentert med egne utstillinger. Robert Wilson er ett av unntakene, likedan belgiske Jan Fabre og Jan Lauwers, som begge har studert ved kunstakademier. Utstillingen av Wilfried Minks på Centre Pompidou og Anna Viebrocks utstillinger av objekter og rom hører også til unntakene, men det er ikke mangeeksempler.
Dette er overraskende siden billed kunstnere som Tacita Dean, Berlinde de Bruyckere, Shirin Neshat, Wolfgang Tillmanns og Neo Rauch ofte inviteres til å lage scenografier til operaer og teateroppsetninger. I tillegg blir utstillinger på museer og biennaler stadig mer teatrale, eksempelvis Henrike Naumanns møblerte-rom-installasjoner, de immersive installasjonene til Olafur Eliasson og Pierre Huyghe og kunstritualene til Tino Sehgal.
At den fransk-østerrikske regissøren, koreografen og billedkunstneren Gisèle Vienne (f. 1976) presenteres med to utstillinger i Berlin, både på Georg Kolbemuseet og Haus am Waldsee, har gitt henne enorm oppmerksomhet og skapt en liten sensasjon i Berlins kunstverden. Begge utstillinger har fått enorm pressedekning og ført til nye besøksrekorder.
Gisèle Vienne, som Festival d’Automne viet en omfattende retrospektiv utstilling i Paris (fra september 2021 til januar 2022), blir i sammenheng med utstillingene i første rekke presentert som billedkunstner, dernest som teaterregissør og koreograf. Vienne har laget dukker sammen med sin mor, Dorle Vienne-Pollak, som også er kunstner, fra hunvar elleve år gammel. Hun studerte senere filosofi og figurteater, før hun i 1999 grunnlasitt eget teaterkompani. Hun har regissert itjue år, og helt fra begynnelsen av har forestillingene vært sterkt preget av koreografiog tilstedeværelsen av dukker. Hun har skapt mer enn hundre tenåringsdukker, med delikate ansikter og i full størrelse, hvorav et par dusin blir vist på utstillingene i Berlin.
Vienne har kalt utstillingen i Haus am Wald-
see This Causes Consciousness to Fracture,
etter et musikkstykke av komponisten Ca-
tarina Barbieri. Den ambiente musikken
beveger seg fra rom til rom, og setter tiden i
spill, som på morgenen etter en fest. Musikk
benyttes sjeldent i utstillingssammenheng.
Den knytter kunstobjektene subliminalt
sammen gjennom en både tiltrekkende og
uhyggelig atmosfære, akkurat som Gisèle
Viennes figurer. Utstillingen bærer under-
tittelen «Et dukkespill».
«Stykket» begynner i forværelset med
en langhåret jenteskikkelse som sitter på en
sokkel og viser ryggen til de som kommer
inn. Det tar et øyeblikk før man gjenkjenner
figuren som en dukke. Som utdannet dukke-
maker konstruerer Gisèle Vienne figurene
slik at de kan bevege seg og innta helt natur-
lige positurer. Besøkende kommer og går bak
ryggen på jenta, som sitter tett inntil veggen,
stirrer urørlig på et sammenkrøllet brev hun
har i hånden og ser ut til å være fortapt i egne
tanker.
Som alle teaterfigurene på utstillinge-
ne blir tenåringsdukken i naturlig størrelse
forvandlet til en skulptur i et museumsrom.
Hun vender ikke ansiktet ut, men er fordy-
pet i sin egen stillhet, hvilende på et sted som
betrakteren ikke kan nå. Det minner om den
amerikanske billedhuggeren Duane Hansons
Tired and Loaded-figurer, men Gisèle Vienne
avbilder kun unge mennesker i grenselandet
mellom barndom og inntreden i voksenver-
denen.
Denne overgangen merkes i ulike spor.
Jenta på sokkelen er iført en hettegenser,
leggvarmere og svarte flamencosko, men
sett bakfra, kunne det gråblonde, lange håret
tilhørt en voksen. Som med alle figurene sine
har Gisèle Vienne modellert det sterkt smin-
kede ansiktet i leire, som hun så har støpt av
i resin og malt med akrylmaling. Ansiktsut-
trykket minner om barneportrettene til den
belgiske maleren Fernand Khnopff (1858-
1921), som hadde lignende, maskeaktige og
distanserte uttrykk, selv om de ser betrakte-
ren åpent inn i øynene fra sine dukkeaktige
positurer.
Hundre år senere, har Gisèle Vienne
modellert ansikter etter fotografier, og la-
get avstøpninger av hender og føtter fra
virkelige tenåringer til dukkekropper av tre
og glassull. Da jeg forlot utstillingen, la jeg
plutselig merke til alle tenåringene med sine
fast fashion-klær, Halloween-T-skjorter og
baseballcaps overalt i hele byen. Man kan se
hvordan de unndrar seg fra å bli presset inn i
bestemte former for sosialt liv, og hvordan de
kjemper med motstridende krefter i seg selv.
Rett ved siden av portvakten Rose,
som sitter og leser, åpner det seg en dør som
gir utsyn til to rom, det ene bak det andre,
med et avsperringsbånd som nekter publi-
kum adgang. I det første rommet ligger en
jente med forvridde ben på det hvitkledte
plastgulvet, som på en scene. Hennes stilling
og øyne som stirrer ut i luften, vekker mis-
tanke om at hun ikke lenger er i live, noe som
er underlig med tanke på at det er en dukke.
I nisjen bak viser Vienne det tause tablået av
en tenåringsfest. Figurene ligger på og under
en sofa, sitter på huk på gulvet mellom chips
og konfetti, og ser ut til å lytte til Caterina
Barbieris musikk i bare et kort øyeblikk.
Det intime stillebenet av festen og
disse døde menneskene følges i neste rom av
en serie med 13 Snøhvit-kister, der noen av
dukkene har skitt på skosålene og blåmer-
ker på beina. Kanskje disse glasskistene kan
bevare deres barnlige renhet, men verden
har allerede satt preg på dem. Det er nesten
utelukkende dukker av jenter med hvit hud-
farge, slik som kunstneren selv. Alle tenårin-
gene som ligger i kister, bærer dødsmasker.
I Georg Kolbe-museet kan man komme helt
tett på Viennes figurer, for i det høye hoved-
rommet står det plutselig en flokk på åtte litt
eldre tenåringer i hvite joggesko og varme
jakker, som ser ut til å ha kommet utenfra, og
som noen av guttene ser tilbake på gjennom
vinduene. Besøkende kan bevege seg gjen-
nom denne gruppen av ventende tenåringer
og spre seg i selskapet deres. I et hjørne av
rommet sitter en skolepikelignende dukke
på en campingkrakk med en miniatyrdukke
i fanget.
I museet er det den besøkende som
beveger seg, ikke gjenstanden. Her er alt
som vises frosset i tid, som figurene til Gisèle
Vienne. I stedet for det levende mennesket i
teatret, betrakter man noe materielt dødt i
museet. Og likevel virker det som blir obser-
vert svært tiltrekkende og ladet med empati
fordi det er uberørbart. Som disse tenårin-
gene.
Den tyske dramatikeren Botho Strauß har
beskrevet skuespillernes tilstedeværelse på
scenen som en unik blanding av prostitusjon
og kyskhet. Prostitusjon på grunn av krop-
pene som blir vist åpent frem på scenen, og
fordi de er tilgjengelige for publikum mot
betaling. Og kyskhet på grunn av deres
urørlighet. Begjæret de vekker, er desto mer
provoserende fordi det, liksom den fjerde
veggen, beskytter dem mot kontakt med oss.
Viennes tenåringer bygger selv denne fjerde
veggen. Dukken er imidlertid, i motsetning
til skulpturen, laget for å bli berørt. Den re-
agerer ikke på oss, men vi reagerer på den
eller gjennom den. I den finner vi oss selv,
og samtidig mister vi en del av oss selv i den.
Dukken er åpen for vårt ønske om
kontakt. Den er alltid der for oss, aldri aktiv
og likevel alltid aktiverbar. Det er nettopp
dette som fanges opp av kunstverdenens
nye catch-word, hvor man snakker om rom
og objekters «agency», og med dette mener
at de går inn i et aktivt forhold til oss og at
noe som likner liv flytter inn i dem. Dukker
er skapt for å aktiveres. Allerede før de har
noe med kunst å gjøre, representerer de en
forbindelse til moren og hjelper oss til å dan-
ne noe som ligner et «jeg» og til å gå ut i ver-
den. Men den bittersøte tiltrekningskraften
til Gisèle Viennes figurer kommer nettopp
av at hun bruker og avviser dette spillet, ved
at tenåringene hennes legemliggjør det som
vil forbli utilgjengelig, og likevel beveger seg,
kraftfullt og sart i en helt annen verden.
Viennes tenåringer fremstår som nå-
tidige eventyrfigurer i et samfunn av måpen-
de jevnaldrende, eldre medelever, lærere og
foreldre, som sjokkeres over det livet som
bryter frem foran dem så snart de for et øye-
blikk inntar det indre perspektivet til duk-
ken. Dukker er laget for å bli brukt. Men ten-
åringer er mennesker som står på en terskel
der de innser at de, slik som Bartleby, «helst
ikke» vil bli brukt. De beskytter seg mot oss,
de eldre, med størst mulig nøytralitet og går
som i søvne for å finne sitt eget språk, sin
egen mote, sine egne koder, idoler og steder.
I dagligtalen betegner det dukke-
aktige den speilblanke tilstanden til noe som
ikke viser følelser i møte med oss. Ingenting
etterlater seg spor i dukkens ansikt. Dette
dype ønsket om å overleve alle livets farer,
uberørt, å alltid forbli i seg selv, en eksistens
uberørt av livets spill, er dukkens urkraft. Fra
hennes synspunkt er selve livet bare et spill.
Og akkurat som når man leker med dukker,
er det bare spilleren som forandrer seg, mens
dukken forblir hermetisk, utilgjengelig, fast-
låst i sin egen verden. Hva kan være sterkere
og mer tiltrekkende? Dukkens verden trosser
væren og legemliggjør en væren vi ikke har
til rådighet. John Savage beskrev tenåringer
som den eneste revolusjonære klassen i ver-
den.
I likhet med barn og dyr, berøver duk-
ker på scenen skuespillerne deres eget nær-
vær ved å trekke all oppmerksomhet mot
seg selv, og mystikken i deres egen, uforut-
sigbare verden, tiltrekker seg alltid mer
oppmerksomhet enn de profesjonelle som
kjenner og aksepterer hvordan forestillin-
gen fungerer. Skuespillere må alltid oppføre
seg, og stort sett som forventet. Barn, dyr og
dukker gjør ikke det. Dukken kan forbli det
den er, og som en menneskelignende figur i
Gisèle Viennes stykker står den for et liv som
lever sitt eget liv.
Det er med dukker som tenåringer
som ikke lenger spiller de voksnes spill, men
med en følelse av uskyld reagerer mot vol-
den, utdanningssystemet og foreldrene med
en egen form for utilgjengelighet. Fremfor
alt viser de oss oss selv, men på en vidunder-
lig frigjort måte. Men tenåringer, som man
gjerne sier må lære seg livets alvor, og som
derfor stadig blir oppdratt og ofte mer tole-
rert enn de blir elsket, vet mer om livet enn
voksne. De ser verden som den er, er allerede
fullt klar over den, men utenfra, som rom-
vesener, og helt opp til slutten av tenårene
har de styrke til å gjøre motstand, til å skape
andre rom og kjempe for dem.
De oppfatter fortsatt fremmedgjørin-
gen og de spirende kreftene og følelsene i seg
som av en annen art enn den de kommer til
å besitte som voksne. Stilen, følelsene og
trassigheten deres immuniserer dem mot
dragningen over tersklene de står på i disse
Berlin-utstillingene, og blant alle de besø-
kende. Og det de opplever i sitt eget hormo-
nelle kjøkken, tankeverden og usensurerte
fantasi, dukker opp på scenen i Giséle Vi-
ennes skuespill i form av dukker som hun
smugler inn som blindpassasjerer i de voks-
nes teater.
Den andre Vienne-utstillingen, kuratert av
Joanna Kordjak, er en kunsthistorisk utstil-
ling om dukker. I et hus dedikert til billed-
huggeren Georg Kolbe gjør den et poeng av å
sette Gisèle Viennes tenåring i sammenheng
med historien om figurer på terskelen mel-
lom dukke og skulptur, slik de ble utformet
av europeiske avantgardekunstnere i det 20.
århundret. Blant de utstilte skattene, som
kommer fra tyske og mange internasjonale
samlinger, finner vi dukker av kunstnere
som Maria Jarema, Ada Bertram, Eva Regine-
Hildenbrand, Käthe Rothacker, Nina Simo-
novich-Efimova, Sophie Taeuber-Arp og
Lotte Pritzel, hvis voksarbeider inspirerte
Rainer Maria Rilke til hans store dukke-
essay i 1921.
I tillegg til en tidlig dokumentarfilm
av Lotte Pritzel, kan man også se tidligere
upubliserte fotografier av dukken av Alma
Mahler i naturlig størrelse, som maleren
Oskar Kokoschka, som var forelsket i hen-
ne, bestilte fra Lotte Pritzel. Kokoschka,
som flere år tiår senere underviste Dorle
Vienne-Pollak, som står oppført i rulletek-
sten til de første Gisèle Vienne-dukkene
som skulptør, maler og mor til Gisèle. Blant
de store oppdagelsene i denne utstillingen er
verdenspremieren på hennes film Kerstin.
Den er oppkalt etter dukkespilleren Kerstin
Daley-Baradel, som på kinolerretet vekker
sin brors hanskedukke til live og gir den en
stemme som buktaler.
Måten dukkespillerens sjel går inn i
denne tingen av tre og stoff i hendene hen-
nes, hvordan hun vekker den til live, samtidig
som hun adlyder gjenstandens egenskaper,
treghet og tyngdekraft, er en av de mest ma-
giske opplevelsene man kan få på disse utstil-
lingene. Denne kunstneren viser at dukker
har en egen kraft og er en av de få midlene
mennesket har til å komme i kontakt med
det ikke-menneskelige. Vi lykkes av og til
med dyr, nesten aldri med planter, bortsett
fra gjennom psykoaktive og somatiske effek-
ter, men Kirsten Daley-Baradel vandrer inn i
denne tingen foran øynene våre, og det som
er igjen av henne leker og snakker med den,
og dermed seg selv, og noe helt annet som
slutter seg til henne.
Kirsten, som i virkeligheten utdannet
seg innenfor dukketeater ved Ernst Busch-
skolen i Berlin før hun begynte ved dukke-
teaterensemblet i Halle og deretter startet
en verdensomspennende karriere i sam-
arbeid med Gisèle Vienne, er temaet for
stykket Crowd, som ble vist på Sophiensäle
i Berlin i forbindelse med utstillingen. Et-
ter at den svært talentfulle dukkespilleren
og buktaleren døde, utviklet Gisèle Vienne
koreografien til en rave, der det ironisk nok
ikke opptrer noen dukker, som om det ikke
lenger var mulig i 2017, etter Kirstens død.
Og likevel fremstår figurene i Crowd som
dukker, som marionetter, ledet i sakte film
gjennom en liten dør inn til en techno-klubb,
en etter en, helt til den elektroniske musik-
ken setter i gang og de isolerte gjestene blir
til en gruppe og reisen begynner. Crowd er et
stykke om tiden som går, og der den opple-
ves på en helt annen måte enn i hverdagen.
I stykket strekkes, komprimeres og fragmen-
teres tiden av dansernes bevegelser, bevegel-
sene loopes og formes som et kroppsmønster
og av denne maskinmusikken. Det er et stykke
uten tekst, på samme måte som technoen til
KTL, Underground Resistance og Jeff Mills er
musikk uten tekst, men oppløses i eller av en
komponert transe.
Selvsagt finnes det antydninger til
historier i dette stykket, som utvikler seg
mellom de sterkt typifiserte figurene på
dansegulvet, dekket av partysøppel, for så
å oppløses igjen, men dansernes egentlige
møter finner sted i musikkens matrise, som
frigjør hver og en av dem fra egoet i bestem-
te faser av raven. Den kobler dem til den
ikke-menneskelige kraften og åndeligheten
i lyden, hvorfra de glir tilbake i seg selv, til et
annet jeg, som kanskje egentlig er dem selv,
i det gode så vel som i det vanskelige, og som
fører alle sammen til et klimaks der danserne
lar kroppene synke til bunns som en dukke-
spillers marionett, og ånden er et annet sted.
Plutselig synker ravefestens 80 desibel
til null, det oppstår en stillhet som sprer seg
i og rundt utstillingens dukker, og så reiser
en av raverne seg langsomt og danser som
en ‘techno-kali’ spøkelsene tilbake og inn
i kroppene. Det ville være upassende og
grunnleggende feil å se koreografien i dette
100 minutter lange ritualet gjennom det
litterære teatrets linse. Crowd er en åndelig
erfaring, hvis struktur gjør en annen livsma-
trise håndgripelig, noe som først og fremst
kommer til syne gjennom et annet tidsregi-
me som bestemmer dansernes sakte og raske
fast forward-bevegelser.
Selv om figurene inngår i relasjoner
med hverandre i løpet av raven, er deres
avgjørende forhold i dette stykket ikke til
andre mennesker, men til en matrise som
blir tilgjengelig for dem gjennom musikken,
og som har sitt helt eget veikart for rensel-
se, åpenbaring og tilbakevending til verden.
I Viennes forestilling kan enkeltfigurer for-
late matrisen, som Neo i Matrix-verdenen til
søstrene Wachowski, og bevege seg ubemer-
ket som agenter i en annen tidsdimensjon og
i de andre figurenes situasjon, men i bunn og
grunn leker stykket, i likhet med Viennes
dukketeaterforestillinger på utstillingene,
med det øyeblikket da ånden forlater krop-
pen eller tar bolig i den.
Det uhyggelige som Viennes arbeid
fremkaller i tenåringsdukkene, i tilstedevæ-
relsen av gjengangere i de utstilte figurene
og repetisjonene i iscenesettelsene, over-
skrider samtidig disse kunstverdenene. Ut-
stillingene er like stor grad dukketeater som
teater og danse- iscenesettelsene viser fram
kropper som dansende skulpturer, som i sine
stroboskopiske bevegelser plutselig viser
oss et annet «hjem». Ved å vise forbindelsen
mellom visuell og performativ kunst, blir det
tydelig at Berlins mindre institusjoner gjør
de største tingene for tiden. Og disse tingene
holder seg ikke til etablerte grenser.