Juryens Begrunnelse

Oslo, 20.03.2014

 

 

Det er lett å betrakte Peter Handke som Henrik Ibsens fullstendige motsetning. Han er epikeren, oppfinneren, og en trent forteller gjennom sine oversettelser av antikke drama for scenen. Mens Ibsens dramaer samler seg i en perfekt sluttet form, er Handkes gest åpnende - et spill som åpent henviser til seg selv som teater. Likevel har de to kunstnerne mye, og kanskje særlig én helt avgjørende egenskap felles, nemlig oppdagelsesevnen. Evnen til å avlytte samfunnet. Avstanden til deres eget hjemland, som de uavlatelig arbeider med å konseptualisere og finne et litterært adekvat uttrykk for. De er forgapt i illusjoner. Musikk er for dem et livselement og et middel til erkjennelse på samme tid. Og det er mulig at begge disse kunstnernes evne til å la strukturer tale, er et resultat av det. Utgangspunktet er en undring over å observere en flyktig livssituasjon, som plutselig gjøres scenisk - og til et element i et språk som ikke er hørt på teatret før. Hvordan et menneske som går til grunne, plutselig oppnår en form for spirituell erkjennelse, eller hvordan partisanenes kamp ikke fører til befrielse, men snarere et folks tragedie - slike observasjoner har begge opp i høy alder, stadig funnet fornyende fortellerformer for. Fortellerformer som har ført til at deres litterære verk alltid har ligget et skritt foran vanlig teaterpraksis, er visjonære og har beholdt sin sceniske fantasi.