«Ellevte Bud».
Peter Handkes «Schnee von gestern, Schnee von morgen» inviterer til teater.
Oversatt fra tysk av: Eivind Haugland
Peter Handke var, i 2019, til fots på vei til en kino i Pa-ris, da han rent tilfeldig, som en av de første, la merke til brannen i Notre-Dame-kate-dralen og kjente på en uhygge, som han sier, på grunn av de svovelgule skyene som brøytet seg gjennom taket og svevde over husene i nær-heten, og fordi ingen andre så ut til å legge merke til dem. Kanskje var det allerede da blitt offentligjort at nobelprisen dette aret skulle tildeles Peter Handke, eller kanskje journalisten som kom løpende bare ble oppmerksom på ham sånn uten videre, hvordan han sto som forhekset og tittet opp på det brennende kirketaket, og Handke fortalte hva han hadde sett til ka-meraet. I et øyeblikk, da alle andre kunne se det samme og flammene slo opp fra takstolen.
Denne tilfeldige gatescenen i Paris oppsummerer muligens hele Peter Handkes liv som dikter, hans daglige spaserturer, iakttagelser og grublerier blant folk, eller som soppnarr i skogen. Plutselig sto han ved Seines bredder selv mellom villfarne. Deres stier og spor har han viet flere av sine romaner og skuespill. «Dersom det var Peterskirken som ble ødelagt hadde det ikke gjort meg noe», sa Handke senere. «Med Notre-Dame er det annerledes. Jeg vet ikke hvorfor. For meg er Peterskirken makt.» Handke har aldri bare vært hyg-gelig, og det er han heller ikke i sin nyeste bok.
I undertittelen beskrives boka som høylyttheter fra en som går på kryss og tvers i de øyeblikkene han stopper opp. I slike øyeblikk lyder setninger som «Istedenfor «jeg har tid’, si «jeg har tid nå!’, og det er noe grunnleggende annet enn «jeg har tid igjen’» Påfallende ofte er det snakk om menneskehjertet i hans nye bok, det truede hjertet. «ALLE TINGENES HJERTE i deg og meg: Dette hjertet, det er uten den minste mulige motstand. Vi uavbrutte’? Ah, oh, ah, oh.» Det er en bok om å ankomme i livet, skrevet på terskelen, den definitive, til døden. Lett henslengte setninger og floskler får plutselig en ny glans.
«Det blir bra. Eller likevel ikke? Ennå ikke! Ikke mer? Aldri mer? Eller jo? Bare ikke vite noe. I så fall heller tidligere, nå og da, vis-domsord, små, de kan i det minste ikke skade.» Det finnes utallige slike små visdomsord å oppdage i denne boken, først og fremst «Eller likevel ikke», som fjerner den faste grunnen under føttene deres. «Det finnes ingen annen løsning enn - ja, enn hva? - vet ikke, heldigvis.» Med et forandret blikk ser Hand-ke på svakheter og absurditeter, på skjønnhet, barn, naturen og idealer, og utvikler en erkjennelse av verden og seg selv, som holder ut motsetninger og dermed ikke stivner til.
Dette «vet ikke, heldigvis» utløser den store lesegleden. Ingenting belærer, noe sjokkerer i Handkes setninger, eller de forårsaker mer enn bare latter, som hans selv-forfattede daglige horoskoper og ellevte bud. Bokens grunntone lyder likevel: «Bare ikke dramatisere noe her og nå, dramaet er her, det har holdt på lenge allerede, skritt for skritt, fra begynnelsen av.» Og samtidig: «Det uanselige blir anse-lig: kjærlighetens vei», ledsaget av «Den snikende lyden av den første morgendråpen i løvet.»
Allerede i tittelen Schnee von ges-tern, Schnee von morgen (Snøen som falt ifjor, snøen som faller til neste år) fornemmer man bokens doble bunn. Det som er viktig og bevegende i dag, synes han å si, smelter under tidens sol. Det høres ut som et farvel til alle skatte-ne, alle ambisjonene og illusjonene som betyr alt for oss akkurat nå. Fra et annet perspektiv kan tittelen også bety det motsatte: Vi har ingenting annet enn denne snøen.Som øyeblikk av møter med det uventede og naturen som stråler imot oss, hvor vi ser sporene våre og tråkker opp stier.
Med sine 74 sider er det en relativt smal bok, men liten er den likevel ikke. Den er rask å lese, men lar seg også lese om og om igjen. Den er overraskende, fullt og helt Handke som vi kjenner ham, men likevel annerledes. Allerede den første siden minner om William Burroughs cut-up-metode: usammenhengende setninger som skaper en flow av plutselige innsky-telser, slik Handke samler dem i notatbøkene sine, her satt sammen på nytt eller utviklet videre.
Det som høres ut som anstrengende lesning er snarere det mot-satte. Boken er spennende å lese og virker i flere passasjer som en dramatisk monolog med mange indre motstemmer og mange inspirerende ledsagere, men ender likevel i en lang, sammenhengende tekstpassasje der forfatteren skriver seg tilbake til de andre fra det språket som går i oppløsning mens han snakker, som Kaspar Hauser.
Minst like mye som gjennom det som sies, snakker og virker boken gjennom formen på skrivin-gen. Den tar så å si ferie fra seg selv, går omveier, beveger seg «über die Dörfer» (gjennom landsbyene). Og likevel har den en finale, og for en finale det er. Allerede på første side dukker det opp et vers av den greske dikteren Dimitri Analis, hvis sene lyrikk ble oversatt av Peter Handke: «Dikterens ord: ‘den store kulden nærmer seg’ - eller likevel ikke.» Og dette Handkeske «eller likevel ikke» er bokens hemmelige hjerteslag. Mot slutten av boken blir det svakere og da sender Handke vandringsmannen sin til utkanten av en skog, blir til kronikøren hans og geleider ham langsomt ut av livet.
Fra dypet av skogen lokker greinen på et tre ham inn i dypet, over terskelen. «Ingen vei tilbake! I det indre er det ikke mer å hente, og i hvert fall ikke i det innerste - ingenting mer å oppdage av det som holder alt sammen - mindre enn ingenting.» Og så blir Hand-kes vandringsmann borte i denne drømmeskogen, slik Heiner Müller beskrev ham i sitt kanskje fineste dikt. Og likevel forsvinner han på en helt annen måte. For riktignok lar Peter Handke fra Chaville Peter Handke fra Griffen forsvinne i denne skogen, men han får samtidig leve videre i legenden om «Passasjeren, sammenkrøket på bakerste rad i den aller siste natt-bussen», som visstnok ble sett et eller annet sted. Eller som medlem av en vandrergruppe på steppene, slik den dukker opp til slutt i Peter Handkes tragedie Immer noch Sturm (Stendig storm, i Jon Fosses oversettelse), i en gullgraverlands-by i Alaska, der et par medlemmer av urbefolkningen fra Atabaska-stammen reiser seg og vinker tilbake over hodet på turistene, mot historien, mot makta.
Dette er, i litteraturen, en relativt enestående avskjed fra seg selv. En måte å unngå dramaet på og likevel fortelle det. Hvordan geleider man seg selv ut av livet før sykdommen gjør det? David Bowie lyktes med dette med albumet Blackstar, og Rick Rubin hjalp Johnny Cash med å finne den siste tonen i hans oeuvre. Forhåpentligvis blir Peter Handke blant oss lenge ennå. Vi har ikke mange venner i livet som viser oss retningen på denne siste delen av veien. «Ellevte bud: Bli ufrivillig involvert.» Som foran Notre-Dame.
(Urfremføring i Salzburg: «Schnee von gestern, Schnee von morgen» har urpremiere på Festspillene i Salzburg, 27. juli 2026. Regi: Jossi Wieler. Medvirkende: Jens Harzer og Marina Galic.)